I flere tiår har det pågått en debatt om ikke-ioniserende stråling kan forårsake kreft. Dette gjelder eksponering for strøm- og høyspentledninger og stråling fra trådløse kommunikasjonskilder som mobiltelefoner. En del fysikere har argumentert for at ikke-ioniserende stråling ikke har nok energi til å ”slå ut” elektroner fra ulike molekyler og at slik stråling derfor ikke kan forårsake kreft. Et slikt syn er akseptert av helsemyndighetene i alle vestlige land. Det betyr at de avviser muligheten for at ikke-ioniserende stråling kan føre til kreft.

En slik tilnærming er ifølge den kanadiske forskeren Magda Havas både foreldet og feilaktig. Omfattende forskning har nemlig dokumentert at både elektromagnetiske felter og mikrobølgestråling som brukes til kommunikasjon, kan indusere frie radikaler og således gi skader hos mennesker, andre dyr, planter og mikroorganismer.

Alle er enige om at ioniserende stråling (som røntgen) kan skade arvestoffet (DNA), og Havas påpeker at dette skjer ved direkte eksponering. Ikke-ioniserende stråling påvirker derimot de mekanismene som normalt reparerer skader av frie radikaler (oksidative reparasjonsmekanismer), og med dette skades en rekke komponenter i cellene, inkludert DNA. Skader på cellene bidrar til kreft. Ikke-ioniserende stråling bidrar dermed indirekte til kreft. Skader av induserte frie radikaler kan ifølge Havas forklare den økte risikoen for kreft som har kommet i kjølvannet til den økte bruken av mobiltelefon. Dette kan også forklare de økte kreftratene hos folk som gjennom yrket sitt er eksponert både for elektromagnetiske felter og mikrobølgestråling. Det kan videre forklare de økte kreftratene som er funnet blant personer som bor nær kraftledninger og basestasjoner for trådløs kommunikasjon (mobiltelefoni, radar, radio, fjernsyn). IM

Kilde:

Havas M. When theory and observation collide: Can non-ionizing radiation cause cancer? Environmental Pollution 2017; 221: 501–5. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27903411