Hva er mennesker best tilpasset, plantekost eller animalske matvarer?

Myndighetene legger stor vekt på plantekost i sine ernæringsråd og anbefaler å begrense inntaket av kjøtt. De mener at brød og andre kornprodukter bør utgjøre en stor del av kostholdet, selv om våre forgjengere i mer enn to millioner år hovedsakelig spiste animalske produkter og plantekost utgjorde en liten andel av totalt energiinntak. 

Tekst Dag Viljen Poleszynski 

For flere millioner år siden gikk våre afrikanske forgjengere over fra hovedsakelig å spise planter i jungelen til å drive jakt på savannene. Fra 2,5–2 millioner år siden ble kostholdet i økende grad dominert av animalsk mat, mens planter tjente som tilskudd i perioder når jaktutbyttet ikke dekket energibehovet.¹

Neste store endring i våre forgjengeres kosthold skjedde under jordbruksrevolusjonen fra omkring 12 000 år siden, da kornprodukter og andre planter gradvis kom til å dominere kostholdet til stadig flere mennesker. Dette kostholdet fikk store negative følger for deres helse, blant annet fordi planter har utviklet et effektivt forsvar mot å bli spist. Et høyt stivelsesinnhold i mange planter er en annen viktig grunn til at høyt inntak av kornprodukter og planter som vokser under jorda, kan være helsemessig ugunstig i store mengder.

Planter forsvarer seg mot å bli spist

Dyr og planter har utviklet helt forskjellige strategier for å overleve og videreføre ”slekta”. Dyr forsvarer seg med tenner og klør (kattedyr, ulver, bjørner), rå styrke (elefanter, gorillaer), giftstoffer (mange slanger, skorpioner, edderkopper, noen frosker). Byttedyr kan unngå å bli drept av rovdyr hvis de hører, ser, lukter og/eller sanser/føler potensielle angripere og flykter unna før de angripes, eller ved å bruke horn, klover og bitt for å forsvare seg om de blir innhentet.

Siden planter ikke kan flykte eller slåss, har de utviklet helt andre forsvarsmekanismer enn dyr for ikke å bli spist og utryddet. En mekanisme er å danne forskjellige antibeitestoffer som gjør at planteetere enten ikke spiser dem eller begrenser inntaket av slike planter i kosten. Her er noen eksempler på stoffer som planter bruker for å forsvare seg mot å bli spist:

Oksalater: En rekke planter inneholder molekyler som kan opptas fra tarmen inn i blodet. Disse kan danne uløselige forbindelser som forårsaker en rekke helseplager. Dette er et stort område vi kommer tilbake til.

Lektiner:² Dette er en gruppe karbohydratbindende proteiner som blant annet finnes i korn og bønner, søtvierfamilien og kumelk. Noen lektiner gjør tarmen mer gjennomtrengelig (”lekk”) for stoffer som har skadelige virkninger hvis de tas opp i blodet. Andre lektiner er så giftige at de dreper om de kommer inn i blodet. I 1996 ble den amerikanske naturopatiske legen Peter J. D´Adamo (f. 1956) verdenskjent for sin bok om blodtypedietten,^3,4 der han beskrev problemer forbundet med lektiner i matvarer. Temaet ble 20 år senere tatt grundig opp av legen Steven R. Grundy⁵ i en bok om ”planteparadokset”.⁶

Planteøstrogener: Mange gressarter (korn) inneholder østrogenliknende molekyler som har negative effekter på mannlige beitedyr ved å redusere deres fruktbarhet (reproduksjon). Hvis okser får i seg for mye av slike hormoner, blir det færre avkom i neste generasjon. Gress og beitedyr finner en slags balanse der det i noen perioder blir flere dyr og mindre gress, og i andre perioder færre dyr og mer gress.

Giftstoffer: Noen planter er så giftige at dyr ved erfaring har lært ikke å spise dem. Noen er til og med dødelige i små doser og finnes for eksempel i en del sopparter⁷ (hvit/grønn fluesopp) og lektinet ricin i kastorbønner.^8,9 Noen stoffer inneholder psykoaktive stoffer som for eksempel psilocybin. I Norge antas de mest giftige plantene å være selsnepe, gullregn, barlind, giftkjeks, revebjelle, tyrihjelm, oljeplante (frøene inneholder ricin) og belladonnaurt.¹⁰

Pigger: En del spiselige kaktus har pigger som gjør dem mindre fristende, mens andre kan inneholde giftig melkesaft.¹¹ Nesten alle kjøttfulle kaktusfrukter er spiselige. Noen arter inneholder stoffer som kan påvirke humør, persepsjon og erkjennelse ved virkninger på hjernen (psykoaktive stoffer), slik som meskalin og psilocybin¹² (fleinsopp). 

Frastøtende lukt: Enkelte blomster lukter vondt for å avskrekke planteetere samtidig som lukten tiltrekker insekter som kan bestøve dem.¹³ Det finnes hele 170 kjente penisblomster (slekten Amorphophallus), som inndeles i hvordan de lukter – fisk/urin, avføring, råttent kjøtt, sterk ost og krydder/frukt/sjokolade. 

Irriterende stoffer: Omkring 20 norske planter inneholder stoffer som irriterer slimhinner, øyne og i noen tilfeller huden.¹⁴ Minst 10 planter inneholder stoffer som kan virke på sentralnervesy-stemet, hjertet eller andre organer. Noen Capsicum-arter (eksempelvis chilipepper, jalapeño, spansk pepper) er spiselige, men er så sterke at de kan gi kraftig irritasjon og smerte på hud, i øyne og munnen.¹⁵

Mange planter som inneholder giftstoffer, lukter vondt og/eller inneholder irritanter, smaker vondt eller gir svært ubehagelige symptomer om man spiser dem. Andre skadelige stoffer i planter gir ingen varselsignaler. Den amerikanske legen Paul Saladino har viet et kapittel til planters ”kjemiske krigføring”.^1:33-41 Der forklarer han at mange såkalte plantenæringsstoffer, fungerer som våpenforsvar mot forskjellige mikrober: aleksiner i kålplanter, glukosinolater, sulforafan og polyfenoler. Selv brokkoli og andre vekster i kålfamilien inneholder stoffer som kan forårsake kromonsombrudd og er kanskje ikke så sunne som vi har trodd.^1:43-55

Naturlige, kreftframkallende

Mange tror at planter generelt beskytter mot kreft og at en viktig årsak til kreft er at de inneholder rester av kjemiske sprøytemidler (pesticider, fungicider). Den kjente forskeren Bruce N. Ames (f. 1928) fant på 1980-tallet at en rekke planter i naturen danner store mengder giftstoffer som forsvar mot bakterier, sopp, insekter og dyr. Dette gjelder også planter som brukes i vårt kosthold, men bare en brøkdel av disse er undersøkt for mulig kreftframkallende egenskaper. 

I en artikkel fra 1984 viser Ames til 16 eksempler som illustrerer at dagsinntaket av ”naturens plantevernmidler” trolig er flere gram per dag – minst 10 000 ganger mer enn inntaket av syntetiske sprøytemidler.¹⁶ Hans hypotese er at så mye som 80 prosent av all kreft kan skyldes slike miljøfaktorer. I en oppdatering fra 1990 anslår han og medforfatteren at 99,99 prosent av alle insektdrepende midler i et amerikansk kosthold er kjemikalier som plantene danner for å forsvare seg.¹⁷ Bare 52 slike stoffer var da testet i dyreforsøk, og omkring halvparten var vist å være kreftframkallende. Stoffene forekommer i mange vanlige matvarer, for eksempel finnes 49 naturlige insektmidler i kålplanter. I en rekke vanlige matplanter fant forskerne 15 stoffer som framkalte kreft i forsøk med mus og rotter.

Planter mangler essensielle næringsstoffer

Animalske produkter inneholder alle de vel 40 næringsstoffene mennesker trenger, inkludert vitamin C, som finnes i dyreblod og indre organer (unntatt marsvin og en flaggermus, som ikke danner vitamin C i leveren). Kjøtt, fisk og fugl inneholder flere betinget essensielle næringsstoffer, det vil si slik som mange danner for lite av eller som har mindre enn optimal egenproduksjon.

Noen stoffer kan mangle på grunn av en eller flere genetiske polymorfismer (genvariasjoner) eller ved at epigenetiske faktorer (miljøfaktorer) bestemmer hvor mye man kan danne i kroppen. Eksempler på betinget essensielle stoffer er blant annet kolesterol, koenzym Q₁₀, L-karnitin, kolin og acetylkolin, kreatin, karnosin og aminosyra taurin.¹⁸ Disse stoffene finnes enten ikke i det hele tatt i planter eller i så små mengder at de ikke kan kompensere for manglende egenproduksjon.

Næringsstoffer som generelt mangler i planter, inkluderer lange fettsyrer (DHA, EPA), vitamin B₁₂, vitamin D₃, vitamin A (retinol) og vitamin K₂.

Mangelen på næringsstoffer i planter forsterkes ved at de kan inneholde stoffer som nevnt ovenfor. De som spiser mye helkorn og helkornprodukter, får ved siden av planteøstrogener i seg stoffer som hemmer mineralopptaket, slik som fytinsyre. Andre problematiske ingredienser er gluten, lignin, saponiner, biogene/vasoaktive aminer (som histamin) og salicylater,¹⁹ tanniner (enzymhemmere), benzoater (bær, melkeprodukter), glykosider, alkaloider, triterpener og saponiner (quinoa).

Flere kornsorter er problematiske om man ikke tåler gluten (hvete, rug, bygg, spelt), og flere inneholder antinæringsstoffer som fytinsyre, som binder mineraler.²⁰ Vitamin B₆ i korn har lav biotilgjengelighet, sammenliknet med animalske produkter, hvor opptaket er nær 100 prosent. Det samme gjelder biotin (unntatt mais). Innholdet av fosfor er høyt   sammenliknet med kalsium, hvilket fører til netto tap av kalsium. Et høyt korninntak kan føre til vitamin D₃-mangel fordi korn øker utskillelsen. Biotilgjengeligheten i korn av jern, sink, kobber og magnesium er lav, sammenliknet med opptaket fra animalske produkter.

Innholdet av essensielle fettsyrer er lite og forholdet mellom omega-6- og omega-3-fettsyrer langt høyere enn det antatt optimale på 1–2:1 (hvete har 12:1, havre 17,9:1, rug 7,9:1, bygg 8,7:1). Sammenliknet med kjøtt inneholder korn lite protein (12 vs. 22 prosent), og i tillegg er kvaliteten dårligere fordi innholdet av essensielle aminosyrer som lysin og treonin er lavt.

Korn inneholder antinæringsstoffer som alkylresorsinoler, alfa-amylasehemmere, proteasehemmere (proteaser spalter protein) og lektiner (hvetekimagglutinin i hvete har insulinliknende virkninger). Glutenholdig hvete, rug, bygg og spelt kan bidra til cøliaki (hvor tarmen angripes) og dermatitis herpetiformis (en kløende hudsykdom). Cøliaki er forbundet med nevrologiske sykdommer inkludert epilepsi, og gluten kan forårsake eller bidra til autisme, schizofreni og andre psykiske lidelser.

Konklusjoner

Påstander om helsefordeler forbundet med plantekost er sterkt overdrevet. Våre forfedres evolusjonære bakgrunn gjennom flere millioner år har gjort mennesker best tilpasset næringsrike, animalske matvarer, mens planter har supplert kostholdet i den grad det har vært behov, de har vært tilgjengelige og/eller for å skape variasjon i matveien. Mange kan leve en stund på vegankost, dersom den er optimalt satt sammen og bearbeidet. Erfaringene viser imidlertid at veganere på sikt stort sett får dårlig helse. 

I løpet av årtusener etter introduksjonen av korn lærte våre forgjengere å redusere mange av skadevirkningene ved hjelp av gjæring, spiring og andre teknikker. Mye av dette er gått i glemmeboka, slik at mange i dag får i seg skadelige stoffer fra korn og kornprodukter. 

Kommende utgaver av Helsemagasinet vil inneholde utdypende artikler om problematiske sider ved stoffer som finnes i planter.