Professor i cellebiologi Richard David Feinman publiserte i 2014 en perle av en bok med tittelen Verden snudd på hodet og undertittel ”Den andre lavkarbohydratrevolusjonen”.¹ Professor Feinman er høyt skolert som professor i cellebiologi ved et anerkjent medisinsk senter i Brooklyn, New York.² Til forskjell fra andre innen sitt felt inkluderer han ernæring i biokjemipensumet til sine studenter, som dessuten lærer ernæringsforskeres feilslutninger. 

Tekst Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Forfatter: Richard David Feinman
Tittel. The world turned upside down. The second low-carbohydrate revolution.
Utgiver: NMS Press, Brooklyn, NY; http://www.nmsociety.org
Utgivelsesår: 2014
ISBN: 978-0.9792018-2-0
Pris: £21,94 fra amazon.co.uk; innbundet, 418 sider

Et søk på MedLine gir 80 treff på professor Feinman³ og dokumenter hans kompetanse innen biokjemi og ernæring. Han har lenge fundert på hvorfor kjente kunnskaper innen biokjemi og ernæring framstilles som ”kontroversielle”. En av hans artikler om slike ”kontroversielle” temaer tok i 2004 for seg den allment aksepterte påstanden ”en kalori er en kalori”. Mange etablerte ernæringsforskere og ikke minst mediene som etterplaprer dem, hevder at inntaket av energi i maten avgjør kroppens vektbalanse, noe som imidlertid er fullstendig galt. Dette forstår mange som har forsøkt å gå ned i vekt ved å spise mindre, men ikke desto mindre er dette dogmet etablert som sannhet av myndighetene og deres tilhengere.

Påstanden om at man må bruke mindre energi for å gå ned i vekt, er i strid med den andre termodynamiske lov.⁴ Innen termodynamikken gjelder to lover: Den første postulerer at mengden energi i universet alltid er konstant, mens den andre loven sier at energikrevende prosesser (arbeid) er ineffektive fordi energiens kvalitet gradvis forringes i hvert ledd. Et eksempel er forbrenning av olje brukt i et varmekraftverk som produserer damp, som igjen driver en turbin. Hvis virkningsgraden er for eksempel 40 prosent, betyr det at 60 prosent av energien tapes i form av varme. Varmen som tapes, kan ikke brukes til arbeid, men kan noen ganger brukes til oppvarming. I slike tilfeller kan total energiutnyttelse komme opp i 70–80 prosent før det varme vannet til slutt ender opp i omgivelsestemperatur.

På samme måte er effektiviteten til ulike energikilder i maten (karbohydrater, fett, protein) høyst variabel, det vil si at de gir ulike tap i form av varme etter å ha dannet energimolekylet ATP (adenosin trifosfat). Myndighetene og deres ”ernæringseksperter” hevder feilaktig at man generelt må innta mindre energi (kalorier) i maten for å gå ned i vekt. De forstår øyensynlig ikke at karbohydrater, fett og protein har vidt forskjellige virkninger på kroppens hormonbalanse. Alternativt vet de at dette er galt, men ønsker ikke å innrømme at de har tatt feil i årtier. De slipper billig unna fordi folk flest verken forstår termodynamikk eller hva som regulerer hormonbalansen. Dessuten serverer ”ledende eksperter” en flom av feilinformasjon som skaper forvirring og usikkerhet, for eksempel påstander som følger:

Et høyt kolesterolnivå er farlig og kan føre til hjerteinfarkt (galt: kolesterol er ikke årsak til hjertesykdom uansett nivå i blodet).

Fett brenner i en ”lue” av karbohydrat (glukose), det vil si at høyfettkosthold er farlig (galt: man trenger null karbohydrat i kostholdet; fett nedbrytes og danner ATP i mitokondriene selv om vi ikke spiser ett eneste gram karbohydrat – hvilket for øvrig er nesten umulig).

Et kosthold med mye fett, moderat proteinmengde og lite karbohydrat kan føre til farlig ketoacidose (igjen feil: selv om friske personer danner ketoner i leveren av fett, kan de aldri oppnå et livstruende høyt nivå i blodet, noe bare diabetikere kan).

Den beste metoden for å slanke seg er å innta mindre energi enn kroppen trenger (hvilket innebærer å være kronisk sulten, noe nesten ingen klarer over tid), eventuelt at man øker energibruken ved å være fysisk mer aktiv uten å spise mer (noe som er feil, siden mer mosjon fører til økt inntak av mat). 

Alle disse argumentene drøftes av Feinman, som i slutten av boka har en detaljert stikkordliste som gjør det enkelt å finne fram til dokumentasjon.

Hva boka inneholder

Feinmans bok er på 419 sider inndelt i fire hovedtemaer, som inneholder totalt 26 kapitler:

Del 1: Ernæring og stoffskifte. Det du spiser og hva som skjer

Første del består av en innledning med forfatterens personlige historie. Han var bra barnsben av preget av lettere overvekt og ønsket allerede som åtteåring å bli slankere. Selv om han visste at stivelse og farin gjorde ham tykkere, forsto han ikke at brus med sukker gjorde det. Som voksen fant han at sammenhengene var mer komplisert. Som biokjemistudent satte ham seg grundig inn i hvordan stoffskiftet foregikk og foreleste seinere medisinstudenter i hvordan stoffskiftet fungerte, inkludert hvordan kroppsvektas regulering foregikk. Han forklarte dem hovedprinsippene og forklarer i boka at man ikke må kjenne alle detaljene. Det viktigste var å forstå hvordan karbohydrater påvirket blodets insulinnivå og at dette hormonet spilte en nøkkelrolle i hvordan kroppens fettmengde ble regulert. Begrensning av karbohydratinntaket ble derfor en viktig terapeutisk metode, inkludert for å kontrollere diabetes, der et viktig trekk er at det innebærer dårlig kontroll med stoffskiftet.

Et viktig prinsipp innen biokjemien er at det neppe finnes noen omdanningsveier som ikke påvirkes av negativ tilbakekobling, det vil si at dersom en faktor endres, motvirkes den av en annen faktor. For eksempel gir økt blodsukker (glukose) økt insulinrespons fra bukspyttkjertelen, noe som fører til at blodsukkernivået synker samtidig som overskuddet av glukose lagres som glykogen og deretter omdannes til fettsyrer og lagres i fettcellene med glyserol som triglyserider.

Han stusset ikke over den postulerte sammenhengen mellom blodets kolesterolnivå og hjerte- og karsykdom før han kom over en rapport fra Nurses Health Study (sykepleieres helsestudie, NHS), der en forskergruppe ved Harvard universitet hadde rekruttert nesten 122 000 kvinnelige sykepleiere i 1976, hvorav 116 000 fortsatt deltok i 1989.⁵ Hensikten var å undersøke effekten av ”risikofaktorer” for kreft og hjerte- og karsykdom, der undergrupper erstattet ulike typer fett med karbohydrat i kosten eller omvendt. De som erstattet mettet fett med enten flerumettet fett (vegetabilske oljer) eller enumettet fett (oliven- eller rapsolje), reduserte risikoen betydelig. Forskernes fant imidlertid til sin overraskelse at de som erstattet flerumettede fettsyrer med karbohydrater, i gjennomsnitt økte risikoen for å utvikle de nevnte sykdommene med 60 prosent. Erstatning av mettet eller enumettet fett med karbohydrater var i beste fall nøytralt, eller mer presist: det var like sannsynlig at det økte som at det reduserte risikoen.

Andre forskere som gjennomgikk litteraturen konkluderte at få befolkningsstudier eller kliniske forsøk fant noen fordel i å erstatte mettet fett med karbohydrater. Likevel lever forestillingen om at mettet fett skal være ”farlig for hjertet”.

Feinman undrer seg over Den amerikanske diabetesforeningen (ADA), som i 2008 insisterte på at ”sukkerholdige matvarer kan erstatte andre karbohydrater i måltidsplanen eller, dersom det tilsettes måltidene, kan dekkes av insulin eller andre glukosesenkende medikamenter.”⁶

Den kjente Framingham-studien fra 1948,⁷ der den første folkegruppa ble undersøkt for å finne ut hvorvidt fett og kolesterol henger sammen med hjerte- og karsykdom, viste også null resultat til fordel for fettreduksjon. Feinmans kommentar er at ”Det spiller liten rolle hvor mange statistiske tester man foretar, dersom resultatene står i strid med alminnelig fornuft. Da dreier det seg sannsynligvis ikke om vitenskap”. (s. 20 i hans bok)

Resten av boka handler om vitenskapen bak ernæring og hvorfor etablerte forskere har stilt saken på hodet til fordel for politikk eller ideologi. 

Prinsipper for et helsebringende kosthold

De neste 10 kapitlene gjennomgår kjente prinsipper fra ernæringsforskningen og viser blant annet hva vi vet og ikke vet om sammenhenger mellom fett, karbohydrater og forskjellige sykdommer.

Kapittel 1 gir et sammendrag av prinsipper for et helsebringende kosthold og gjentar at forestillingen om at kun kalorier teller, er gal. Nytten av lavkarbodiett kan utledes av grunnleggende biokjemi og burde vært udiskutabelt til nytte. Kapitlet underbygger følgende tre prinsipper:

Regel nr. 1: Hvis du har god helse, er alt i orden.

Regel nr. 2: Hvis du vil gå ned i vekt, slutt å spise. Hvis du må spise igjen, unngå karbohydrater. Hvis du må spise karbohydrater, velg dem med lav glykemisk indeks.

Regel nr. 3: Hvis du har diabetes eller metabolsk syndrom, bør du først kutte inntaket av karbohydrater.

Prinsippene underbygges av solid dokumentasjon og gode forklaringer. Forfatteren foretrekker prinsipper framfor formelle dietter for å unngå forvirring om hva som er best. Hans definisjon av hva en lavkarbodiett betyr i praksis, er svært nyttig fordi mange forsøk som har testet effekten av ”lavkarbodiett” mot ”normaldietter”, ikke har gjort det de påstår – de har i stedet testet litt mindre karbohydrat mot litt mer, ikke lav- mot høykarbokosthold. 

Nedenfor følger forfatterens definisjoner av ulike mengder karbohydrat i kosten:

Lavkarbokosthold: mindre enn 130 g/d eller under 26 prosent av 2 000 kcal/d.

Ketogent eller veldig lavt lavkarbokosthold: 20–50 g/d eller mindre enn 10 prosent av 2 000 kcal/d.

Moderat lavkarbokosthold: 26–45 prosent av energien fra karbohydrater.

Høykarbokosthold: >45 prosent av matens energi fra karbohydrater (USAs myndigheter anbefaler 45–65 prosent).  

Kapittel 2 framlegger grunnleggende fakta i form av spørsmål og forklaringer som leseren kan bryne seg på, en metode som videreføres i kapittel 3, som tar opp grunnleggende lipidkjemi (fettstoffenes rolle). Kapittel 4 diskuterer historiske data og viser at diskusjonen om karbohydraters virkninger kan dateres flere hundre år tilbake i tid. Han tidfester den første lavkarbo-revolusjonen til 2002, da Gary Taubes publiserte sin oppsiktsvekkende artikkel i New York Times ”Hva om alt har vært en stor, fet løgn?”.⁸ 

Taubes viste elegant at alle forsøk på å vise at høykarbokosthold var helsefremmende, feilet fullstendig, og artikkelen skapte derfor stor debatt. Et slående eksempel var Harvards $400 millioner kostbare studie fra 1991 av kvinner som ble fulgt i over 8 år:⁹ nesten 20 000 spiste mer grønnsaker, frukt og korn og reduserte inntaket av fett, mens nær 30 000 kontroller ikke gjorde det. Forskerne fant ingen signifikant redusert risiko i første gruppe for å rammes av hjertesykdom i studieperioden. Myndighetene forsikret likevel at anbefalingene ikke ville bli endret, et klart brudd med vitenskapelig praksis. Har man tatt feil, må man forandre oppfatning!

Kapittel 5 gjennomgår energigivende næringsstoffer i detalj og diskuterer de skadelige virkningene av syntetiske transfettsyrer, som i parentes bemerket var kjent i nær 30 år før norske eksperter fant ut at de var det… 

Kapittel 6 forklarer historiske gjennombrudd i forståelsen av glykogen og nydanning av glukose (glukoneogenese). 

Kapittel 7 belyser energistoffskiftet ved hjelp av de kjemiske omdanningene av fett (acetyl koenzym A) og karbohydrater og hvilke vev i kroppen som bruker hvilke substrater for å danne energimolekylet ATP (adenosin trifosfat). 

I kapittel 8 tar forfatteren for seg sukker, fruktose (fruktose) og frykten for frukt og viser at både sukker og frukt har en naturlig plass i kostholdet – i moderasjon. Han poengterer at fruktose ikke er det eneste som øker mengden fett (triglyserider) i blodet og forskjellen mellom fruktose og glukose. Det viktigste er å holde inntaket av karbohydrater nede. Gjør man det, er ikke fruktose noe å bekymre seg for.

Kapittel 9 diskuterer mettet fett. Et kosthold som inneholder mye fett og mye høyglykemiske karbohydratkilder, fungerer annerledes enn at lavkarbo-/høyfettkosthold. Vitenskapelige studier viser at mettet fett ikke øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Mettet fett i kostholdet har ingen negative effekter, slik som mettet fett har i blodet. Forsøk har vist at et kosthold med mye mettet fett gir større vektreduksjon enn et magert kosthold og har invers (motsatt) sammenheng med konsentrasjonen av fett i blodet. Det er lettere å redusere konsentrasjonen av mettet fett i blodet ved å redusere karbohydratinntaket enn å spise mindre mettet fett, som imidlertid kan påvirke genuttrykk negativt om man samtidig spiser høyglykemisk. 

Kapittel 10 diskuterer diabetes, der eksperter og USAs diabetesforbund ADA i årtier har anbefalt 55–60 energiprosent karbohydrat i kosten. Dette er ikke bare ulogisk, men direkte skadelig både ved type 1 og 2. Igjen viser studier at lavkarbokosthold burde ligge til grunn for diabetes, som også har direkte sammenheng med et høyt inntak av sukker og andre karbohydratkilder. Diabetes er en sykdom som skyldes karbohydratintoleranse, og ikke overraskende er den beste strategien for å redusere blodsukkeret å leve på lavkarbomat. 

Professor i biokjemi avslører diabetesforening

Kapittel 11 forteller historien om Wendy, en professor i biokjemi fra New York. Hun utviklet diabetes type 1 (LADA) som voksen og merket det først da synet begynte å svikte, kombinert med tørste og kronisk tretthet. Siden hun underviste studenter i stoffskifte med vekt på rollen til insulin, reduserte hun kraftig inntaket av karbohydrater i kosten, overvåket blodsukkernivået og finregulerte insulindosene. Resultatet var at langtidsblodsukkeret (HbA_1c) ble normalisert, og selv om legen var fornøyd, anbefalte han å konsultere en dietetiker. Hun ble forskrekket over hvor lite karbohydrat Wendy inntok og tilrådde minst 130 gram per dag, i tråd med anbefalingene til Den amerikanske diabetesforeningen (ADA). Wendy fulgte rådene, og hennes HbA_1c steg drastisk samtidig som hun måtte firedoble dosene med insulin. Etter et dypdykk i litteraturen gikk hun tilbake til lavkarbokosthold og fant at hun ideelt burde holde seg under 30 g/d! Med inntak omkring 10 g/d har hun blodsukkerverdier som friske mennesker, og alle hennes symptomer er borte.

Kapittel 13 diskuterer metabolsk syndrom, en tilstand kjennetegnet av midjemål > 102 cm for menn og 88 cm for kvinner, et forhøyet triglyseridnivå (fett) i blodet, forhøyet blodtrykk, lavt nivå av LDL-kolesterol og forhøyet blodsukker. Forskning viser at alle disse målingene blir bedre med lavkarbokosthold, det vil si at de har samme årsak.

Sultfølelse betyr ikke at man må spise

Kapittel 14 gjennomgår sult, hva det er og hva man kan gjøre om man føler seg sulten. Sult betyr for de fleste ikke at kroppen trenger mat, siden de fleste har mer enn nok kroppsfett. Årsaken til at de fleste amerikanere spiser mange ganger hver dag og dytter i seg snacks mellom måltidene, er ganske enkelt at de spiser feil: karbohydratrike måltider fører raskt til blodsukkerfall, som øker appetitten, en prosess som kan skje 6–7 ganger hver dag. Løsningen er å unngå følgende prosess: karbohydratinntak —> insulin — > (andre hormoner) —> økt appetitt —> større matinntak. Løsningen på en slik prosess er å forstå at man ikke sulter i hjel selv om man spiser sjeldnere, og frokost er heller ikke nødvendig. Et fettrikt lavkarbokosthold gjøre det mulig å unngå sult i inntil 18–20 timer eller å spise kun 1– 2 ganger per dag, dersom man har mål om å unngå unødvendig fettlagring.

Vrangforestillingen ”en kalori er en kalori”

Kapittel 15 diskuterer termodynamikk og vrangforestillingen om at ”en kalori er en kalori”. I studier der forsøkspersoner spiser samme energimengde hver dag gir relativt stabil kroppsvekt med små variasjoner. Et kontrollert forsøk der to grupper spiste så mye de ville (ad lib), den ene mest karbohydrat og den andre mest fett, viste drastisk vektnedgang i lavkarbogruppa sammenliknet med høykarbogruppa. Nesten alle slike forsøk viser at lavkarbokosthold gir større vektnedgang enn høykarbokosthold, noe som kan forklares med ulike hormonelle virkninger av mat og følelsen av sult. Resten av kapitlet forklarer termodynamikken og et viktig prinsipp i fysikken som gjør at bruken av bombekalorimeter for å beregne varmeenergien fra å forbrenne et gram glukose, protein eller fett, ikke er relevant for hvor mye energi kroppen kan lagre som fett. Regnestykket forstyrres logisk nok av at disse energikildene har vidt forskjellig virkning på appetitt og fettlagring, jf. kapittel 14. Biokjemiske mekanismer, termiske effekter av matinntak, glukoneogenese (nydanning av glukose) og gjenbruk av substrater forklarer hvorfor lavkarbokosthold virker så godt.

Hvorfor blir dårlige ideer godtatt?

Kapittel 15 forklarer hvorfor dårlige ideer godtas av så mange. ”Du er hva du spiser” er en feilslutning – det avgjørende er hva ditt stoffskifte gjør med det du spiser. Forestillingen om at ”en kalori er en kalori” er for lengst falsifisert av biokjemisk forskning. En annen dårlig idé er forstillingen om at lavfettkosthold må være bra for oss, hvilket de fleste regjeringer og etablerte institusjoner støtter. Feinman sammenlikner slike postulater med alkymi og tilskriver dette intellektuell uredelighet. Få forskere er virkelig objektive i møte med institusjoner som finansierer studier og tidsskriftenes artikkelgransking før publisering. Studier som når mediene, blir etterplapret og sjelden møtt med fagkritikk, selv når de er dårlig utført og inneholder tallrike feil. Et eksempel er EAT-Lancet-rapporten, som omtales annet sted i magasinet.

Del 2: Politikk og forvirringen i ernæring

Her gjennomgår forfatteren i 8 kapitler hvilket uføre ernæringsforskningen befinner seg i. Kapittel 16 gir en veiledning i dårlig studieutforming, som likevel fører til publikasjoner som mediene ”gasser seg i”. Tross forvirring har det festet seg oppfatninger som at ”fett er usunt, og kanskje bør jeg bruke mindre salt i maten”. Diverse foreninger tilhører de verste. Et eksempel er Amerikas diabetesforening (ADA), som folk flest oppfatter som motstandere av lavkarbokosthold ved sin kritikk av studier som faktisk viser at det er nyttig. ADAs nettside legger stor vekt på at karbohydrater må være en del av kostholdet. Et søk på dagens nettside¹⁰ viser at deres ”sunne matvarevalg” er basert på karbohydratrike matvarer (de to siste er ok):

Frukt og grønnsaker
Magre proteinholdige matvarer
Mindre tilsatt sukker
Intet transfett

ADA regner mettet fett for ”usunt” og nevner flesk, salt svin, fettrike kjøttvarer og melkeprodukter, smør, kremsaus, saus med kjøttavrenning, sjokolade, palmeolje og palmekjerneolje, kokos og fjørfeskinn (kylling, kalkun).¹¹

Feinman anbefaler David Colquohons (litt tekniske) bok om medisinsk statistikk,¹² som blant annet forklarer hvorfor statistisk signifikans ofte forveksles med klinisk relevans. Hans råd til dem som må forholde seg til pressens påstander, er først å spørre hvorvidt det de skriver, virker plausibelt – for eksempel at brun ris er noe helt annet enn hvit ris. De som framhever fiber som spesielt gunstig, burde legge merke til at folk i Asia holder seg langt unna brun ris. Kanskje finnes en logisk forklaring på det!

Artikler basert på datainnsamling må gjengi alle data, ikke velge ut de som passer, særlig hvis de motsier det som intuitivt virker riktig. Første bud er å forklare foreliggende funn på en måte alle kan forstå uten bruk av ord som ”sunn”, som ikke er et vitenskapelig uttrykk, ei heller henvisning til at det som framlegges er allment akseptert. En parallell her er alle norske ”eksperter” som henviser til myndighetenes ernæringsråd med uttrykk som ”det vises til…” eller ”myndighetene anbefaler” så og så mye (for eksempel) kjøtt, i stedet for å beskrive mekanismer og konkrete funn. Det sammen gjelder uttrykk som ”evidensbasert”, et yndlingsuttrykk også mye brukt av statlig oppnevnte ernæringsrådgivere.

Assosiasjoner gir ingen årsaksforklaring

Kapittel 17 tar opp observasjonsstudier og forklarer forskjellen mellom assosiasjon (at to fenomener opptrer samtidig) og årsakssammenheng. Noen viktige avklaringer er følgende:

Observasjoner generer hypoteser
Observasjonsstudier tester hypoteser
Assosiasjoner innebærer ikke nødvendigvis årsakssammenheng
Kun matematikken er aksiomatisk (starter med absolutte forutsetninger)

Assosiasjoner kan bety at det foreligger en årsakssammenheng dersom 1) assosiasjonen er sterk, 2) det foreligger en troverdig underliggende mekanisme og 3) det ikke finnes en konkurrerende, alternativ forklaring.

Feinman gjennomgår deretter en klassisk artikkel av ”oppfinneren” av moderne befolkningsstudier, Sir Austin Bradford Hill, som i en klassisk artikkel fra 1965 gjennomgikk kriteriene for når en assosiasjon kunne bety at det foreligger en årsakssammenheng.¹³ Les den! Forfatteren gjennomgår deretter Bradford Hills ni kriterier i detalj, hvorav det første kravet er styrken i sammenhengen. Mange studier beregner relativ risiko for en faktor (eksempel antall sigaretter røkt) fordelt i økende mengde eller antall. Røykere er for eksempel funnet å ha en risiko for å få lungekreft 9–10 ganger høyere enn ikke-røykere, hvilket selv tobakksindustrien måtte innrømme var klinisk relevant.

Kjøtt – dagens nye ”Prügelknabe” 

I kapittel 18 diskuterer Feinman kjøtt og ”nypuritanismen”. Her viser han at det i 2009 ikke forelå noen studier som viste at (særlig rødt) kjøtt forårsaket verken tidlig død, diabetes, fedme, kreft eller hjerte- og karsykdom. Vegetarianere og andre ”puritanere” har valgt å demonisere kjøttspising uten at de har noen som helst studier som understøtter deres påstander. Store studier finner at relativ risiko forbundet med økende kjøttinntak så lav at de på ingen måte oppfyller Bradford Hills kriterier, de fleste ingen av dem. Merkelig nok har ingen studier spesifikt undersøkt risikoen forbundet med å redusere kjøttinntaket, selv om det foreligger mange gode grunner til å spise en så næringsrik matvare.

Neste kapittel (19) diskuterer hvilken rolle Harvard universitet har hatt i å tilrå å spise mindre kjøtt. Studiene deres fant ubetydelige sammenhenger, for eksempel 13 prosent økt risiko for tidlig død ved kjøttspising, bearbeidet kjøtt 20 prosent, men utelukkelse av kjøtt en økt risiko på 13 prosent. En analyse publisert av Feinman fant at inntaket av rødt kjøtt var blitt lavere siste 30 år, samtidig som forekomsten av diabetes type 2 økte.¹⁴ Hans konklusjon er at rødt kjøtt ikke utgjør noen risiko og at medisinske funn må sees i lys av Hills kriterier.

Gale metoder – alle er ulike

Kapittel 20 drøfter gruppestatistikk, normalfordeling og spredningsmål og hvordan slike metoder brukes innen ernæring og medisin. Et underliggende prinsipp er her forestillingen om at ”en størrelse passer alle”, det vil si at man regner på gjennomsnittsfunn. Dette gjør imidlertid at man ser bort fra avvik fra ”normalen”, og dermed skjules viktig informasjon. Han advarer mot å godta gjennomsnitt som eneste mål i diettstudier.

Kapittel 21 tar opp problemer forbundet med bruk av data fra spørreskjemaer om kosthold i vitenskapelige studier og bruker som eksempel en stor undersøkelse der 20 703 menn og 36 295 kvinner ble bedt om å registrere hvor mange egg de spiste per uke hvert 2. år i 10 år. Deretter ble deltakerne fulgt inntil de fikk diagnosen diabetes type 2, dødsfall eller totalt 20 år. Her foreligger flere problemer: Først og fremst husker ingen hvor mange egg de har spist over så lang tid. For det andre er det absurd å tro at diabetes kan forårsakes av egg, siden diabetes er en tilstand som skyldes karbohydratintoleranse. Forfatterne fant heller ingen statistisk signifikant sammenheng mellom diabetes og inntaket av inntil 7+ egg, og da var relativ risiko så liten at Hills kriterier uansett ikke var tilfredsstilt. Problemet her er tankeløs bruk av statistikk – de beste og smarteste begår også dumheter!

Et slag for fornuften

De to neste kapitlene (22 og 23) tar leseren videre i statistiske metoder og gir eksempler på flere meningsløse studier og slår et slag for fornuften. Her er hans råd etter gjennomgang av en studie som sammenliknet bypass-operasjon med medikamentell behandling: ikke bli syk!

Lavkarbokosthold gir fortsatt større vektnedgang enn høykarbokosthold, men flere forskere kaller et kosthold ”lavkarbo” uten at det er det og tar heller ikke hensyn til at deltakere i studier over lengre tid ikke nødvendigvis følger den foreskrevne dietten. Etter en periode hvor lavkarbodiett har vist seg best, venter forskerne med å konkludere til studiens slutt, et tidspunkt hvor mange ikke lenger følger den.

I kapittel 23 poengterer Feinman at man ikke trenger å være biokjemiker for å forstå at tilsetting av sukker til kostholdet øker blodsukkeret [undertegnede publiserte en artikkel om sukker i et vitenskapelig artikkel skrevet lenge før jeg begynte på ernæringsstudiet ved UiO¹⁵]. En med sunt folkevett bør gjennomskue forskere som henviser til hva ”alle andre er enige om”. Vitenskap er ikke basert på ”majoritetens oppfatning” eller konsensus.

Del 3: Mat og måltider

Denne delen består av kapittel 24, som omhandler kjemi og mat – oppskriftene. Han tar opp to vanlige innvendinger mot lavkarbodietter, at matvareutvalget er begrenset og at tillatte matvarer er kostbare. Med utgangspunkt i klassiske kokebøker viser han at utvalget av velsmakende retter er stort og gir gode tips til hvordan man enkelt kan tilberede rimelige retter som inkluderer grønnsaker, egg, sauser, majones og avokado. Sistnevnte smaker best med salt! Deretter følger beskrivelse av kjøttretter, hentet fra gamle mestere. Til slutt gjennomgår han opprinnelsen til en del ord som beskriver kjente matvarer, og kapitlet oppgir flere lenker til oppskrifter.

Del 4: Verden er snudd på hodet

Kapittel 25 nevner kjente aktører i ”den andre lavkarbo-revolusjonen”, som forfatteren tidsbestemmer til 2008 (den første tidfester han til 2002). Viktige aktører inkluderte dr.med. Uffe Ravnskov (f. 1934) og Annika Dahlqvist (f. 1948), begge omtalt en rekke ganger i Helsemagasinet. Ifølge Feinman er vi midt inne i en endring i vitenskapelig tenkning omkring kosthold, noe som betyr at man kan forvente en smule kaos. For enkeltpersoner, er saken imidlertid enkel: det beste hvis man ønsker å gå ned i vekt, er å spise lavkarbo. Dette er et naturlig valg for diabetikere, siden karbohydrater øker utskilt insulin fra bukspyttkjertelen, og insulin motvirker fettforbrenning. 

Erfaringer viser at lavkarbodietter endrer folks opptatthet av mat og gjør kampen om kiloene enklere. Friske personer må ikke spise mindre karbohydrater, selv om de trolig vil føle seg bedre. Det finnes ingen ideell diett for alle, men et godt utgangspunkt er det kostholdet mennesket er tilpasset gjennom evolusjonen.

Er slaget vunnet?

Sommeren 2012 følte Feinman plutselig at slaget var vunnet. Da forelå det et konsistent sett av vitenskapelige funn som understøttet betydningen av insulinsignaler i grunnleggende biokjemi og cellebiologi. Mengden karbohydrat i kosten spiller en avgjørende rolle ved overvekt, diabetes og allmennhelse. Det avgjørende for ham var den påviste sammenhengen