Skip to main content

Franske barn har ikke AD/HD

I Norge og USA får mange skolebarn med konsentra-sjonsvansker diagnosen AD/HD. Ingen av stedene er det tradisjon for å lete etter underliggende årsaker eller kjemisk overfølsomhet. I stedet tyr skolemyndigheter og psykologer til Ritalin eller Concerta, amfetaminbaserte, sentralstimulerende midler som demper aktiviteten uten å fjerne årsakene.

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Marilyn Wedge, PhD     Oversatt og tilrettelagt Anne Lene Johnsen      Foto Shutterstock

I USA er minst 9 prosent av barn i skolealder blitt diagnostisert med AD/HD, som de får  farmasøytiske medikamenter mot. I Frankrike er andelen barn som er diagnostisert og medisinert for AD/HD mindre enn 0,5 prosent. Hvordan kan det ha seg at den epidemien av AD/HD som har blitt godt etablert i USA, nesten helt har gått utenom franske barn?

Er AD/HD en biologisk-nevrologisk lidelse? Overraskende nok avhenger svaret på dette spørsmålet av om du bor i Frankrike eller i USA. I USA anser barnepsykiatere AD/HD for å være en biologisk lidelse med biologiske årsaker. Den foretrukne behandlingen er også biokjemisk: Sentralstimulerende medikamenter som Ritalin1 (metylfenidat) og Adderall (et amfetaminsalt).
Franske barnepsykiatere ser på den annen side AD/HD som en medisinsk tilstand som har psykososiale og situasjonsmessige årsaker. I stedet for å behandle barnas problemer med å fokusere på deres avvikende atferd med narkotika, foretrekker franske leger å lete etter de underliggende problemene som forårsaker barnets nød – ikke i barnets hjerne, men i barnets sosiale miljø. De velger heller å behandle underliggende sosiale miljøproblemer med psykoterapi eller familieterapi. Dette er en veldig annerledes måte å se ting på sammenliknet med den amerikanske tendensen til å tilskrive alle symptomene til en biologisk dysfunksjon grunnet en kjemisk ubalanse i barnets hjerne.


Franske barnepsykiatere bruker ikke samme system for klassifisering av barndommens psykiske problemer som amerikanske psykiatere. De bruker ikke diagnosemanualen Diagnostic and statistical manual of mental disorders, eller DSM. Ifølge sosiolog Manuel Vallee utviklet den franske psykiatriforeningen2 (Federation of Psychiatry) et alternativt klassifiseringssystem som en motvekt til påvirkning av DSM-3. Dette alternativet ble kalt CFTMEA (Classification Française des Troubles Mentaux de L’Enfant et de L’Adolescent), først utgitt i 1983, og oppdatert i 1988 og 2000. Fokus for CFTMEA er å identifisere og ta opp de underliggende psykososiale årsakene til barnas symptomer, ikke å finne de beste farmakologiske ”plastrene” til å maskere symptomene.

LES OGSÅ  AD/HD og lav fødselsvekt

Franske leger har tilsynelatende lykkes i å finne og reparere det som har gått galt i barnets sosiale miljø, siden langt færre barn enn i USA kvalifiserer for en AD/HD-diagnose. Videre er definisjonen av AD/HD ikke så bred som i det amerikanske systemet, noe som etter mitt syn har en tendens til å “patologisere” (sykeliggjøre) mye av det som er normal, barnslig oppførsel. DSM vurderer spesielt ikke de underliggende årsakene. Det fører dermed til at klinikere gir AD/HD-diagnose til et mye større antall barn med symptomer, og oppmuntrer også til å behandle disse barna med medikamenter.
Artikkelen fortsetter under annonsen: 
 width=
Den franske, helhetlige tilnærmingen åpner også for å vurdere ernæringsmessige årsaker til AD/HD-liknende symptomer, spesielt det faktum at atferden til noen barn er forverret etter å ha spist mat med kunstige farger, visse konserveringsmidler og/eller allergener. Klinikere som arbeider med vanskeligstilte barn i dette landet, for ikke å nevne foreldrene til mange AD/HD-barn, er vel klar over at kosttilskudd noen ganger kan avhjelpe et barns problemer. I USA er det streng fokus på medikamentell behandling av AD/HD, mens klinikere oppfordres til å overse mulig virkninger av kosttilskudd på barns atferd.

Selvfølgelig er det også svært ulike synspunkter på barneoppdragelse i USA og Frankrike. Disse avvikende filosofiene kan forklare hvorfor franske barn generelt oppfører seg bedre enn sine nordamerikanske kolleger. Pamela Druckerman framhever avvikende foreldrestiler i sin siste bok, Bringing up Bébé.3 Jeg tror hennes innsikt er relevant for en diskusjon om hvorfor franske barn ikke blir diagnostisert med AD/HD i like stor grad som vi ser i USA.

helseogkropp.no - stort utvalg av kosttilskudd

Helt fra barna er nyfødte gir franske foreldre dem en fast kadre. Ordet betyr “ramme” eller “struktur”. Barn tillates for eksempel ikke å få småmåltider eller ”snacks” når de vil. Måltidene er på fire bestemte tider av dagen. Franske barn lærer å vente tålmodig på måltidene, heller enn å småspise når de føler for det. Franske babyer forventes også å følge grensene som settes av foreldrene og ikke av deres egen gråt. Franske foreldre lar sine barn “gråte ut” hvis de ikke sover gjennom natta i en alder av fire måneder.

LES OGSÅ  En lang kostreise

Franske foreldre elsker sine barn like mye som amerikanske foreldre, påpeker Druckerman. De gir dem pianotimer, lar dem drive idrett og oppmuntrer dem til å få mest mulig ut av sine talenter. Men franske foreldre har en annen holdning til disiplin. Den franske oppfatningen er at konsekvent håndhevde grenser gjør at barna føler seg trygge. De mener at klare grenser ​​faktisk gjør at et barn føler seg lykkeligere og tryggere, noe som er sammenfallende med min egen erfaring både som terapeut og forelder. Til slutt mener franske foreldre at ordet “nei” redder barna fra å tyranniseres av egne ønsker. Og fysisk straff, når det brukes forstandig, regnes ikke som barnemishandling i Frankrike.

Som en terapeut som jobber med barn, virker det absolutt logisk at franske barn ikke trenger medikamenter for å kontrollere sin atferd fordi de lærer selvkontroll tidlig i livet. Barna vokser opp i familier hvor reglene er godt forstått, og en klar familiestruktur er skikkelig på plass. I franske familier, slik Druckerman beskriver dem, er det foreldrene som leder sine barn, i motsetning til i den amerikanske familien, der situasjonen alt for ofte er omvendt.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Marilyn Wedge, PhD, er familieterapeut med mer enn tjue års erfaring med å hjelpe barn, unge og familier. Hun har bachelor- og doktorgrad fra Universitetet i Chicago og har forelest ved en rekke universiteter. I 1979-80 var hun i Cochas Chico, en fjellandsby i Peru, hvor hun hjalp lokale kunstnere i å starte et kooperativ for å selge veverier og utskjæringer. Hun har skrevet to bøker, begge utgitt av W. W. Norton & Company, New York: Suffer the children. The case against labeling and medicating and an effective alternative i 2011 og  (revidert utgave, ny tittel) Pills are not for preschoolers i 2012. Hun blogger blant annet for Huffington Post, Psychology Today og Babble.com. Wedge har publisert artikler i The Wall Street Journal, Natural Health, People Magazine, LA Parent og mange andre publikasjoner. Les mer på hennes nettside MarilynWedgephd.com.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Ritalin class action lawsuits; http://en.wikipedia.org/wiki/Ritalin_class_action_lawsuits

LES OGSÅ  Dårlig testing av AD/HD-medikamenter

2.  Fédération Française de Psychiatrie; http://psydoc-fr. broca.inserm.fr

3.  Druckman P. Bringing up bébé. One American mother discovers the wisdom of French parenting. New York: The Penguin Press, 2012. Se Maman knows best, http://www.nytimes.com/2012/02/26/books/review/pamela-druckermans-bringing-up-bebe.html?_r=0


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?